Da livet raste sammen

Da livet raste sammen.

Da jeg var utbrent og ble uføretrygdet gråt jeg til legen og spurte om han trodde jeg noen gang kom til å klare å jobbe igjen. Jeg hadde startet et firma, det var min store drøm å jobbe for meg selv. Jeg fikk ingen uføreprosess, det lå ikke i korta at jeg skulle uføretrygdes, det var livet som kom i veien for meg. Hele livet slik jeg kjente det forsvant for meg på kort tid, jeg mistet fullstendig bakkekontakten, og var sikker på at jeg skulle dø. 

 Legen svarte at det var kritisk for meg å omgi meg med fine mennesker som kunne bygge verdi i livet mitt om jeg skulle klare å komme tilbake i jobb. 

 Det ble et vendepunkt for meg. Jeg hadde ikke mennesker i livet som ga meg glede, energi og styrke, jeg hadde mennesker som tappet meg for energi, dro meg ned, og som tråkket på meg. Det var et mønster jeg hadde lært hjemmefra. 

 Jeg gjorde det til min viktigste jobb å bygge nettverk med fine mennesker mens jeg jobbet med mine egne følelser av mindreverd, og manglende tillit til meg selv. Gjennom dette bygget jeg en ny grunnmur i meg selv som jeg forankret med et nytt rotfeste, og klarte å komme tilbake i jobb som selvstendig næringsdrivende. 

 I dag forstår jeg viktigheten av fine folk i livet. Det handler ikke om hvem som har de fineste titlene, best økonomi, størst hus eller det fineste utseende. Det handler om hvem som er mest ekte, mest ærlig, og hvem som vil andre godt. 

Klem til deg som trenger dette i dag 😉

Camilla